Forfatter: anitaholmsen

Som lysegrønn fuglehundeieraspirant for 11 år siden leste jeg alt jeg kunne komme over av stoff som kunne lære meg mer om fuglehunder og jakt.

Dvs… det var igrunnen ikke selve jakta som var så spennende… det var hundene. Som gammel syklist så var jeg vant til å puste, spise og sove idretten min og i fuglehundsporten fant jeg igjen en del av den samme fascinasjonen og spenningen. Livsstilen. Med denne livsstilen følger det nærmest utelukkende gleder. Jeg elsker hundene våre og det de bringer med seg av harmoni, opplevelser, minner, spenning og glede.

Men. Det er også sorger. Jeg mistet min første hund for nøyaktig 10 år siden. Ariel ble akkurat 7 år, hun døde i fanget mitt – jeg kunne kjenne hjertet hennes slutte å slå- dagen før vi hentet Darth. Darth er nå da 10 år, minst 80 hundeår. Lemmy nærmer seg tid for «brev fra kongen» og de store 100. Det er fryktelig vondt å tenke på at vi snart må forberede oss på at våre to eldste vil takke for seg – to lange og fantastiske hundeliv.

Det er også stor uenighet her hjemme om hva som er en verdig avslutning… eller når den avslutningen ikke er verdig lenger. Husbonden mener vel at når en jakthund har tredd av og ikke lenger kan gjøre det den elsker. Må ligge hjemme å se de andre dra ut på jakt, så er tiden inne for å si farvel. Han mener at våre hunder ikke skal komme dit hvor bakbena svikter og verdigheten forsvinner. Selv synes jeg det er vanskelig å se for meg og dra til dyrlegen med en gammel, men frisk hund og ikke vite om vi kunne hatt 1,2 ja kanskje 3 gode år til sammen. Sebastian og jeg har stor glede av hundene (som begge har vært med på jakt helt frem til i høst) både som sofakos og turkompisser. Likevel respekterer jeg husets mest erfarne jeger og hundemann som strever med å se sin beste venn visne og bli gammel, stiv, litt surrete og pensjonert jakthund som ikke lenger løper ut av hundehuset for å hilse når far kommer hjem fra jobb. (Jeg mener nå bestemt at Lemmy forsåvidt alltid har vært for sedat og «cool», så det er derfor han såvidt gidder gløtte ut… men det får bli en annen diskusjon og digresjon).

Når jeg for et drøyt tiår siden leste blandt annet Fuglehunden opp og ned og i mente, husker jeg godt jeg leste mange gode artikler av Mette Møllerop. Når jeg nå søker kunnskap og andres kvalifiserte meninger om temaet «en jakthunds verdige avslutning av livet» møter jeg igjen på kloke ord fra Mette. Jeg fikk lyst til å dele de med dere. Det er vel like mange svar som det er ekvipasjer der ute og fasiten er det ikke sikkert jeg helt finner. Men, det er godt å lese at det er flere som synes teamet er vanskelig.

https://l.facebook.com/l.php?u=http%3A%2F%2Fwww.bladetfuglehunden.no%2F2013%2F06%2Favliving-av-hund%2F%3Ffbclid%3DIwAR1fzI6ZOzKso1F7d9zKSJVpsfqoGAK5fW_tpF_Fs3FZBwLe9tcM9A-TVKA&h=AT0esU0gyDTv7iiUP8P3vndATnxRYsmF56mgZO9o8YJ_qssiTkKcjH-Ja4aMmm9VC3r5fCGuc5mhlpU4byyUoBtltCxpVvyep_y8v1qZGwk78J-cFs0VwbraW4SZJp9tXA&tn=%2CmH-R&c[0]=AT0Fak0Bntu8cWjSAMkUrOLOG7dpV90demwR6d79IUSvyxjSd_97IbU9VkW_HJ55mLWUplWq7Afe5EBEw7UVU_8EJAJCmet-tEDGGNDhNbFv2TCJB6WWG5xQ44uAV2vQXUxC